Sveiva-herrene var ikke giftige nok foran goalen i hjemmemøte med Greåker og dermed endte det med et surt 3-6 mot for sølvinnerne i årets eliteserie.
Å tape for laget som tar sølv og som har spilt et dusin kamper uten tap er i seg selv ikke surt. Utifra tabellposisjon og kvaliteten som er levert denne sesongen så skulle det egentlig bare mangle at ikke Greåker ble for sterke. Men det føles allikevel bittert. For i løpet av de 60 minuttene som ble spilt i Rommenhallen så var vi i aller høyeste grad med på notene. Vi skapte flest sjanser og hadde et spillemessig overtak store deler av kampen, men man manglet den siste finishen, og vi manglet litt “hjemmebane-sprett”. I går spratt ballen stang-stang ut for Sveiva-herrene, mens den den i motsatt ende stort sett lurte seg inn i Sveiva-målet via en Sveivaspiller eller to.
At man taper for laget som har vært nest beste i Norge i år, og forsatt er misfornøyd for man se på som positivt. Det er ikke så mye som må rettes på og Sveiva-herrene viser fortsatt at formen er langt bedre nå enn tidligere i sesongen.
En som til stadighet viser seg frem og blir bedre og bedre er Sveivas yngste mann Marius Pedersen. I går ble unggutten nok engang kronet til Sveivas bestemann, og hvis det i bortekampen mot Akerselva like gjerne kunne vært en annen Sveivaspiller som fikk den tittelen, var det i går ikke noe tvil om hvem som var hjemmelagets beste spiller. Marius gikk foran i alle faser av spillet og kronet det hele med en fantastisk scoring i den andre perioden.
Men opp i alt det positivet rundt Marius, så mener vi at de øvrige Sveivaspillerne må kjenne sin besøkelsestid og ikke slå seg til ro med at vi har Norges største talent i troppen. Det er flere som må ha et ønske om å bidra, det er flere som må ha et ønske om å skinne og ikke bare spille andrefiolin og være fornøyd med det.
[print_gllr id=9870]
