Sveiva-herrene dominerte i 40 minutter og ledet 5-0, men ramlet sammen som et korthus de siste tyve og gikk på nok et tap for Slevik.

Mot Tunet så var ikke Sveiva-herrene helt med fra start.  Det hadde de tatt lærdom av og i bortekampen mot Slevik så var de skikkelig på hugget fra første dropp.  Man stod ikke med lua i hånda, man tok kommandoen fra start og kom seirende ut av stort sett hver duell. Det skulle også gi uttelling og etter den første perioden ledet Sveiva-herrene med små-pene 3-0.

Små-pene 3-0 skulle bli enda penere i den andre perioden. Igjennom utrettelig arbeid uten ball og kloke valg og bra bevegelse med ball kom både 4-0 og 5-0 også. Sveiva-herrene var rett og slett i dytten. Men lite viste vi hva som skulle komme (eller gjorde vi det?).

Først måtte Andreas Valby kaste inn håndkle med det som kanskje er et ribbeins-brudd/brist. Han hadde kanskje vært bortelagets beste spiller og med med en allerede tynn tropp ( Becher, Elfstrand og Sletten jr. fraværende) skulle det bli tøft. Så kom første redusering på tampen av den andre perioden. Men det var ikke før i den siste perioden det virkelig skulle gå galt.

De siste tyve minuttene har man bare lyst å glemme. Vertene tok luven fra Sveiva-herrene. Et Sveiva-lag som ble bemerkelsesverdig passive og feige. Det er mulig at frykten for å tap tok overhånd, eller så var det bare det at kreftene tok slutt.  Sikkert en kombinasjon samtidig som hjemmelagets prestasjoner også må tas med i beregningen. Det resulterte i alle fall i at ledelsen sakte, men sikkert ble spist opp.  Og fem minutter før slutt hadde Slevik snudd det og ledet 6-5.   En ledelse som Sveiva-herrene ikke greide å svare tross en helhjertet sluttspurt.