Forventningene foran møte med Slevik var ikke skyhøye. Men samtidig viste vi hva vi er gode for når alt klaffer.
Vi gikk til kampen med stor selvtillit og vi hadde troen på at vi kunne bli det første laget som beseieret Slevik på over 30 kamper. Men det ble tidlig klart at hvis så skulle skje måtte vi prestere over evne. Fra første dropp presset bortelaget oss tilbake. Sveiva fikk ikke låne ballen de første minuttene og det var vel egentlig bare et tidsspørsmål før det første målet skulle komme. 2-0 gjorde de også og vi var heldig som etter en redusering på en sjelden kontring kunne gå til pause med små-pene 1-2 på lystavla.
Ting bedret seg noe i starten på den andre perioden, og selv om vi kanskje ikke kjørte kampen var vi langt bedre med og det gikk lenge mellom hver gang Slevik skapte noen særlig farligheter. Det hadde heller ikke vært noe å si på om Sveiva-herrene hadde fått inn en utligning, men det ble bare med nesten. Og når vi ikke greide å utnytte sjansene vi skapte straffet mesterne fra Slevik oss knallhardt med to nye mål i minuttene før den andre perioden var over. Dermed 1-4 etter 40 minutter.
Det finnes langt enklere oppgaver å ta fatt på enn å prøve å snu 1-4 mot Slevik som stort sett har kjørt over motstanderne i den siste perioden så langt denne sesongen. Men hjemmelaget skal ha all mulig ros for at de prøvde og innsatsen de la ned. Da vi satte inn 4-2, føltes det faktisk ikke som noen umulighet, men så kom to litt “halvbillige” utvisninger til hjemmelaget som resulterte i 2-5 og 2-6. Det avgjorde nok kampen. Oppoverbakken ble for bratt for Sveiva-guttene som allerede hadde brent mye krutt og som samtidig hadde Tunet-kampen i beina. Vi hadde ikke noe å svare med og i stedet fastsatte Slevik fortjent nok sluttresultatet til 2-7.
[print_gllr id=3224]
