C000133.jpg

Roger Pettersen er inne i sin andre periode i klubben. Nå sitter han som sportslig leder. I sin første periode var han sjef for Sveiva-herrene i to sesonger; 2000-01 og 2001-02 sesongen. Han opplevde både opp- og nedturer og den største oppturen fikk han i den aller siste seriekampen i sesongen 2001-02. 

Det er med frysninger på ryggen jeg tenker tilbake. Dette var ingen lørdag slik som mange andre lørdager. Det var en lørdag for de som ville overleve. Det dreide seg om å hente fram det ypperste når det trengtes som mest, det dreide seg om nerver, vennskap og kjærlighet til klubben. Nå gjaldt det, vi skulle kjempe for et fortsatt liv i toppserien.

 

I mine to sesonger som hovedtrener for Sveivas herrer fikk jeg opp- og nedturer. Den første sesongen tapte vi bronsen til Slevik med 10 + mål etter at de i nest siste serierunde slo et umotivert Sunde-lag 16-2. Men vi hadde hevet oss, spilte bra kamper og var stolte.

Kontrasten til sesongen 2001-2002 var derfor stor. En sesong med mye motgang, tynn stall og mange skader (derav en dullion blodforgiftninger) endte i en være eller ikke være kamp. Hvem måtte ta veien ned en divisjon, ble det oss eller våre gjester fra Asker?

Taktikken var lagt, målet var klart, vi viste hva vi måtte. Vi skulle gjøre ting på en annen måte enn vi pleide, vi skulle ligge lavt, vi skulle spare krutt og sørge for at Asker sine poengmaskiner Järrebring og Hareide fikk lite arbeidsplass. Vi skulle la dem føre kampen, noe de aldri pleide å gjøre. De to første periodene dreide seg om å slippe inn minst mulig, det offensive var sekundært. Minuttene tikker, kampen skrider frem og etter 40 minutter leder Asker 2-1.

Pause, 20 minutter med muligheter, kun en prat igjen for å bygge gutta opp. Jeg har aldri hatt mer energi i kroppen på vei ned i bunkersgarderoben nederst i Haugerudhallen. Hodet jobbet på spreng, det var nå det gjaldt, det var nå vi skulle sette i gang del 2 av planen og gutta måtte tro på det med hode, kropp og ikke minst hjertet.

Det en gjeng som har skjønt alvoret, de får vite planen, de blir fortalt hva som venter på dem der oppe. En fullsatt Haugerudhall som skal få se de de beste 20 minuttene med fandenivoldsk innebandy vi noen gang har levert. Vi skal spille for hverandre, vi skal vinne hver duell, vi skal løpe 2 skritt for hvert skritt motstanderen tar og vi skal presse dem til de blir svimle. roger

Høyt press, høyere enn selv de beste Sveivaårganger har klart, og vi skal løpe til vi spyr. Energien i garderoben er elektrisk. Gutta kjenner det, de mentalt bærer hverandre opp og ut på banen. Vi har spart krefter i 40 minutter – nå skal Asker overkjøres og plassen reddes.

Jeg husker ikke rekkefølgen på målene, jeg husker kun bruddstykker og den enorme gleden som ruller gjennom kroppen for hvert skritt vi løper og for hvert mål vi putter. Jeg husker Junior sitt skudd fra rett over midten, rett nedenfor den fullsatte tribunen, som han limer så hardt i krysset at ballen nesten ble ødelagt. Jeg husker at duoen Sletten/ Braj setter 4 mål i kampen, og vi vinner en skinnsykt bra siste periode med 6-1. Jørgen i sin første sesong netter, og legenden GB setter også en kasse i 7-3 kampen.

tabell

Haugerudhallen koker, gutta jubler som om vi vant gull og en lettet trener står tilbake og bivåner det hele med en tåre i øyekroken. Selv den dag i dag blir jeg emosjonell av å tenke på denne kampen. For vi viste hva Sveiva står for, ikke bare at vi vant en kamp, men at vi var en gjeng som elsket klubben, elsket drakta og at vi sammen kunne blø for noe vi trodde på.

Takk til alle som var med på banen, takk til alle som var med på benken, takk til alle som var med å lage en legendarisk stemning denne lørdagen i mars i året 2002. Sveiva i sjelen, gratulerer med 20 år alle sammen!

 

Med sportslig hilsen
Roger Pettersen
Ex-coach